Jeg leste om forkortede elektroder ettersom at basen hennes var intakt. Det virket som den samme hørselstilstanden som min – hører ikke høye frekvenser. Jeg dro for å høre henne tale i ABF-huset i Stockholm og ble enda mer overbevist. Mer enn ti år hadde nå gått siden hørselstapet mitt var et faktum. Forskjellen var at Lena hadde hatt problemer siden barndommen, mens jeg hadde fått det som voksen, midt i førtiårene. Det var helt uforståelig at jeg hørte dårlig, og helt umulig å ta inn – midt i livet, midt i karrieren. Jeg hadde lagt hele sjelen inn i arbeidet mitt som konsulent og pedagog - stod hovedsakelig foran grupper, ledet gruppearbeid, dro på seminarer og kurs, og møtte kunder og kolleger på konferanser. Temaet var stadig personlig utvikling. Nå var det på tide å personlig utvikle meg selv.
Det tok tid, men jeg gikk til en audiograf. Deretter begynte en periode med forsøk på å tilpasse seg høreapparater. Da jeg endelig gikk med på å putte disse ubehagelige, forferdelige tingene i ørene mine, kunne jeg bare konkludere med at de knapt hjalp. Men jeg var lydig, gjorde som audiografen sa og lyttet til at jo mer du bruker dem, jo mer nytte får du av dem. Jeg led i stillhet og jobben ble verre.
Etter å ha lest og lyttet til Lena A.L., kontaktet jeg til slutt CI-enheten på Huddinge sykehus, ble kalt inn til sjekk og i januar 2013 var det tid for kirurgi.
En drøm går i oppfyllelse
Jeg har alltid tenkt på meg selv som en skriveperson. Brev, eventyr, historier, essays, dikt, noveller. En gang fikk jeg et dikt publisert i artikkel. En venn og kollega presset meg inn på et skrivekurs, noe som førte til min debut med en relasjonsroman i 2015 og en drøm fra studenttiden gikk i oppfyllelse. Over tid fokuserte jeg profesjonelt mer på coachingoppdrag, hvilet vil si at jeg møtte én person om gangen i stedet for grupper. Jeg var takknemlig for min nye CI og den nye høringen som jeg opplevde som mye bedre. Men det Lena A.L. sa, og mange med henne, forsto jeg tydelig etter operasjonen - ha ikke for store forventninger. Jada, du får aldri normal hørsel, men nå tror jeg at jeg har kommet langt i min aksept av hva - og når - jeg hører godt, og tilsvarende mindre bra.
Skriving har blitt en kreativ, nødvendig og rolig aktivitet. Jeg har skrivervenner som jeg snakker med på telefonen eller har digitale møter med nå i disse pandemitider (nå som CI går fantastisk bra med hodetelefoner). Det er til og med lettere enn fysiske møter, når kravene er høyere til at kun én snakker om gangen. Jeg har nettopp fått positive anmeldelser fra en forlagsredaktør på min andre roman. Etter noen flere endringer er den klar til å sendes til utgivere.
Før CI-operasjonen kontaktet jeg Lena A.L. via e-post og spurte om hun ønsket å svare på spørsmålene mine. Det ville hun gjerne. Som takk sendte jeg henne min første bok. Hun svarte med noen vennlige linjer på et postkort.
Kanskje jeg kan sende henne nummer to også. Hvis den kommer ut. Jeg håper.
Kajsa Franchell, Lidingö
