Katarina er 56 år og bor på en gård nord for Stockholm sammen med hennes mann. Hennes tre barn er voksne og flyttet hjemmefra for noen år siden. Helt fra hun var liten, liker hun å tilbringe tid i stallen og hester har stort sett alltid vært en del av hennes liv. Nyligen begynte hun å utdanne seg som massør for folk bosatt i Stockholm. Vi traff Katarina på en liten cafe på Söder i Stockholm og ba henne fortelle om operasjonen i Wien på 80-tallet og hva det var som gjøre at hun turde å bli en av de første cochleaimplantatbrukerene.
Mistet hørselen som barn
Da Katarina var 8 år mistet hun hørselen i forbindelse med en hjernehinnebetennelse. Hun har i ettertid fått høre spekulasjoner hva det var som gjorde at hun mistet den, men hun vet det ikke helt sikkert. I dag finnes det vaksine mot denne typen av hjernehinnebetennelse, Hib, i det offentlige vaksinasjonsprogrammet.
Verdens første mikroelektroniske flerkanals cochleaimplantat ble utviklet i Wien i 1977, så i begynnelsen av 70 årene, da Katarina mistet hørselen sin, var CI ikke noe alternativ. Hun ventet til hun var 20 år innen hun gjennomførte operasjonen og dermed ble den første personen i Skandinavia som fikk et cochleaimplantat fra MED-EL.
Katarina forteller at det var hennes onkel som introduserte henne for cochleaimplantater
Han satt i venterummet hos tannlegen og leste om det i en avis. I avisen stod det at man forsket på cochleaimplantater på flere plasser rundt omkring i verden. Min onkel gikk direkte hjem og fortalte om implantatet til meg og min mor.
Katarina og hennes mor tok kontakt med sykehuset og litt senere fløy hun til Wien sammen med en gutt i samme alder som også skulle få et CI. Et team fra sykehuset i Stockholm, blandt annet professor Göran Bredberg, fulgte med til Østerrike for å delta under operasjonen.
Operasjonen var mye større og tok mye lenger tid sammenliknet med i dag. Vi gjorde massevis av tester etterpå og derfor måtte man vente en stund før man fikk bruke prosessoren. Min mor og jeg ble værende i Wien i en måned, og Wien er en fantastisk by så vi fikk lov til å oppleve den mellom sykehusbesøkene. På grunn av at jeg hadde vært døv så lenge var min Cochlea blitt til ben, så hørselen jeg fikk tilbake var veldig begrenset. Jeg fikk senere byttet mitt implantat, dvs en ny operasjon, som ble gjort i Stockholm. Teknologien under disse årene hadde utviklet seg enormt og den hørselen jeg har nå kan ikke sammenliknes med den jeg fikk i Wien. Allikevel er jeg avhengig av å lese på leppene og kan ikke snakke fritt i telefonen.
Göran Bredberg som var med Katarina i Wien var også med å starte et hørselsimplantatprogram i Stockholm på 80/90-tallet. Da Katarina noen år senere skulle bytte implantatet sitt var det han som utførte operasjonen.
Et savn om å få høre igjen
I dag er det ca. 4500 mennesker i Sverige som hører med et CI, men den gangen Katarina fikk sitt implantat var det veldig uvanlig med denne type operasjoner. Vi spurte henne hva det var som motiverte henne til å gjennomføre operasjonen.
Jeg har alltid lengtet etter å kunne høre igjen. Jeg kan litt tegnspråk, men mine venner og familie kan ikke dette. Alfabetet og en del tegn finnes jo blandt de fleste i mine omgivelser, men tegnspråk ble aldri en naturlig del av mitt språk. Om jeg ser tilbake på meg selv så aksepterte jeg nok aldri at jeg var døv. Hadde jeg gått på en skole hvor man kun bruker tegnspråk hadde ting kanskje vært anderledes. Jeg valgte å gå på en skole i en mindre klasse med hørende, sier Katarina og fortsetter:
Jeg har aldri angret på at jeg fikk et cochleaimplantat. For meg har det alltid hatt en veldig positiv påvirkning på livet mitt. Jeg vet at det er en stor besluttning man skal ta, om man skal gå for et CI eller ikke, kanskje spessielt for foreldre til barn som har nedsatt hørsel. Men jeg tenker at hvis man ikke liker det, så kan man alltid ta av prosessoren.
Forskjeller mellom den gang og i dag
Katarina sier at hennes hørsel er mye bedre nå sammenliknet med hvordan den var i begynnelsen og det er en enorm forskjell på prosessorene. Da hun fikk implantatet i begynnelsen på 80-tallet hadde hun en kroppsbåren prosessor som hun hengte på klærne.
Fra prosessoren gikk det en ledning opp til spolen. Den første ”bakoverkompatible prosessoren” kom i 1999 og teknologien utvikler seg hele tiden framover. I dag kan man koble prosessorer til telefoner og det er mulig å strømme musikk og TV-program på en måte man bare kunne drømme om for 35 år siden.
