Hvis du ikke har lest den første delen av historien hennes, kan du lese den her.
Selv om skrittene fremover var mange, opplevde jeg ofte skuffelse. Som da jeg spiste middag med fem andre mennesker, hørte alle mine venner men jeg ikke kunne delta i samtalen. Kun noen usammenhengende kunne jeg forstå, men det var ikke nok til å delta i diskusjonen. En måned etter aktivering var jeg på bursdagsfest hvor ni personer spiste middag og snakket. Min opplevelsen var som å være på en nattklubb med fryktelig støy. Jeg kunne ikke snakke med folk, og alt i alt var det en veldig hard kveld.
Å gi opp var ikke et alternativ, og jeg slet og slet. 1. mars, en og en halv måned etter aktivering, møtte jeg audiologen min og fikk beskjed om at jeg allerede hadde oppnådd en hørsel som den jeg hadde før cochleaimplantatet mitt. Jeg husket at dette overrasket meg, jeg hadde ikke forventet dette, men det var godt å vite at treningen fungerte. Det var også en stor oppmuntring og motivasjon for å fortsette treningen for å oppnå mye bedre resultater.
Etter en stund fikk jeg også igjen mitt venstre høreapparat.
Et teaterbesøk
Jeg eksperimenter alltid og bestemte meg for å prøve å gå på teater. Gjennom årene hadde min erfaring med å gå på teater blitt verre. Sist jeg deltok på et show, hørte jeg to ord fra scenen hele kvelden - jeg tuller ikke! Jeg ønsket virkelig å se dette kritikerroste stykket som hadde mye musikk i seg så bestemte meg for å gå. Det var i april, omtrent tre måneder etter aktivering. Dessverre var telespole systemet ute av drift, så det var bare meg og skilpadden min, og vi satt ganske mange rader tilbake fra scenen. Allikevel hørte jeg anstendig mye av den talte teksten, nok til å vite hva som foregikk, og jeg fikk til og med noen av vitsene! Musikken var vanskelig å høre men dette forventet jeg, musikk er kun for dem som har mye erfaring med CI. Noen ganger klarte jeg å fange en sang jeg kjente godt, men de andre fløy bare forbi meg. Det viste seg faktisk å være en fin kveld og det var veldig oppkvikkende å oppleve den klare forskjellen.
Jeg deltok på teatret igjen ca. en og en halv måned senere og satt i samme auditorium der jeg tidligere bare kunne fatte to ord. Denne gangen hørte jeg nesten hvert ord, og jeg likte teaterstykket meget godt.
Utdrag fra et brev
Ting var ikke alltid så lyse, og jeg ble noen ganger hjemsøkt med ubehagelige tanker under denne prosessen. Jeg skal dele en del av et brev til en venn der jeg grublet over kommunikasjonsferdigheter og kommunikasjon generelt: “Jeg har stadig tvil om jeg hører godt nok til å kunne ha glede av å ha kolleger, eller om jeg til og med kan fungere på en arbeidsplass. Jeg har gjenopprettet mye og noen ganger hører jeg veldig lave lyder. Her om dagen hørte jeg for eksempel når vannet dryppet ned i kaffekannen og det var kjempebra! Men så deltok jeg på et styremøte i leiligheten, og jeg fikk et mindre sjokk. Jeg hørte altfor lite av hva mennene sa. Det er alltid bedre med kvinnestemmer. Og hvis kommunikasjonsevnene mine er så dårlige enn det er kanskje bedre å velge en jobb der jeg uansett er alene? Og trenger ikke å oppleve nederlag i kantinen fordi jeg ikke kan delta i en diskusjon? "
Jeg opplevde litt stillstand, prosessen var så rask i begynnelsen at når ting begynte å avta, følte jeg at ingenting skjedde i det hele tatt. Noe som selvfølgelig ikke er riktig, fordi hjernen jobber og tilpasser seg hele tiden selv om det noen ganger skjer så sakte og i så liten skala at jeg ikke la merke til det.
Nye utfordringer
Så kom sommeren og familien min hadde sin sommerferie, den daglige rutinen ble kastet ut av vinduet, og jeg må innrømme at fokuset mitt forsvant.
Jeg må fortelle deg en historie fra i sommer hvor jeg ble grundig minnet om hvor mye som var oppnådd. Prosessoren min gikk tom for strøm midt på dagen - første gang som noen gang hadde skjedd. Jeg og mannen min og sønnen vår var på reise, og skilpadden hadde antagelig sklidd av ladeplaten sin om natten. Uansett, der var jeg, uten strøm, i en av de vakre østlige fjordene på Island, og hadde lovet onkelen min at jeg skulle komme innom på besøk. Jeg skjønte at det ville være ok, venstre øre var fortsatt der, og det var mitt "gode øre" før cochlea-implantatet fulgte med. Vi gikk på besøk til min onkel og for å gjøre en lang historie kort hørte jeg ingen ting! Bare sporadiske ord: ... bobilen ... barnebarna ... mer kaffe?
På vei tilbake gjentok jeg igjen og igjen til mannen min: Jeg kan ikke tro at hørselen min var så ille! Jeg kan ikke tro at jeg hørte så dårlig før operasjonen!
Det var samtidig veldig ubehagelig å bli trukket tilbake til den "gamle døvheten" og godt å føle forbedringen.
Jeg var ikke alltid så selvtilfreds, og jeg la merke til at det etter hvert var lettere å snakke med mennesker, lettere å snakke med folk mens jeg gikk, en gang oppdaget jeg at jeg hadde pratet med en venn en hel kveld uten å si "hva?" Jeg var flinkere til å tåle rasling, for eksempel på kafeer og overfylte steder. Og så plutselig var jeg fri for redselen av å shoppe, jeg hadde automatisk unngått å gå til butikker hvis jeg måtte forhandle med selgerne mer enn bare det grunnleggende.
Etter at sommeren var over, ventet en ny utfordring. Audiologen min sa at jeg skulle begynne å lytte til musikk. For å være ærlig gruet jeg meg forferdelig fordi all musikk som nådde ørene mine gjennom dette teknologiske vindunderet hørtes helt forferdelig ut - jeg kjente ikke igjen sangene, og hvis jeg gjorde det, kunne jeg ofte ikke finne ut tonen. Eller høre instrumentene som skulle være der.
Men det var bare en ting å gjøre - å puste dypt og gå for det!
Jeg fant snart ut at det som fungerte for meg var å finne sanger som jeg kjente veldig godt, altså sanger der jeg kjente hvert instrument og linje. Og til min store overraskelse oppdaget jeg at det var sanger jeg kunne høre på og glede meg over, selv om jeg ikke hørte alt. Noen ganger var strengene fraværende, selv om jeg visste at de var skjult i bakgrunnen eller andre instrumenter. Tonen er også langt fra å være ren. Kanskje det er den store følelsen av tap og lengsel etter musikk som gjør meg tolerant overfor ufullkommenheten. Jeg kan fremdeles bare lytte til musikk jeg kjenner grundig, og hjernen eller hukommelsen kompenserer for det hørselen min ikke kan oppfylle.
Utdrag fra dagboken min
Jeg vil avslutte dette med noen ord jeg skrev i desember i fjor, og jeg tror fortsatt gjelder. «Sett deg her og la tankene vandre, siden det er elleve måneder siden skilpadden kom. Nå snakker jeg om det som min livslinje fordi det er som om jeg slår på verden når jeg aktiverer den om morgenen. Mange ting har blitt oppnådd, og forskjellen er stor, selv om det fremdeles er omstendigheter og hendelser der jeg ikke hører godt nok og trekker tilbake med en knute i magen, fordi hørselen min fortsatt er, og vil alltid være, begrenset på noen måter.
All kommunikasjon er lettere, det er lettere å snakke med folk under turer, i en bil, når det er støy, til flere enn en om gangen. Jeg liker ikke egentlig å snakke i telefonen. Det er ikke så anstrengende å snakke med folk, jeg trenger ikke å presse meg så mye eller konsentrere meg så hardt som før.
Mange lyder er fremdeles ubehagelige, for eksempel når noen rasler på kjøkkenet, og det er ikke behagelig når noen nyser i nærheten.
Mitt største mål er å kunne lytte til musikk, og for at det skal skje, må jeg bare trene og ikke gi opp. Jeg er også klar over at jeg kanskje ikke kan nå dette målet, men jeg begynner bare, og jeg tror jeg har noe i vente ennå.
Når jeg blir spurt hvordan alt går, er svaret mitt at til tross for noen mangler og ulemper er alt mye bedre enn det var før. Og det er min erfaring. ”
