Hei alle sammen.
Mitt navn er Sigurlaug Gunnarsdóttir og jeg vil dele min erfaring som cochleaimplantatbruker. Siden familien min er veldig involvert, vil jeg fortelle deg at jeg bor sammen med mannen min og våre to barn, en 21 år gammel datter og en 13 år gammel sønn, og vi har også en katt.
Hørselstapet mitt skyldes en sykdom som raskt ødela høyre øre, mens hørselen på venstre øre ble sakte verre i løpet av et tiår. Til slutt var hørselen så dårlig at jeg endelig kvalifiserte meg for det etterlengtede cochleaimplantatet. På den tiden var jeg veldig motivert til å bli implantert, hørselen min hadde blitt helt forferdelig dårlig.
Jeg fikk et implantat på høyre øre, og på det venstre øret har jeg et “normalt” høreapparat. Cochleaimplantatet ble aktivert 14. januar i fjor. Denne dagen er så viktig for meg at jeg til og med skrev i tidsskriftet mitt: Ett år siden aktivering.
Tiden etter operasjonen
Operasjonen ble utført kort tid før jul og alt gikk etter planen. Jeg helbredet raskt og ventet utålmodig på aktiveringen av prosessoren. Personalet på National Hearing and Speech Institute of Island (Heyrnar- og talmeinastöð Íslands) hadde forberedt meg godt, så jeg visste litt hva jeg kunne forvente, men jeg visste også at prosessen og utbytte kan variere individuelt.
Så endelig var det på tide, den ytre enheten ble aktivert, og naturlig nok hørte jeg ikke noe nyttig gjennom denne nye dingsen, bare pip og bom. Høreapparatet på venstre øre måtte være på plass. Starten var litt grov, jeg var klønete med å håndtere dette nye verktøyet, til og med droppet det på gulvet og visste på en eller annen måte ikke hvordan jeg skulle klare det. Når det gjelder hørselen, var ikke endringen så stor, jeg følte at alt var som vanlig, men det er sannsynligvis fordi høreapparatet på venstre øre fortsatt var på plass.
Etter to dager ble volumet "pumpet opp stort", som jeg skrev i min journal. Jeg tok høreapparatet av på venstre øre og prøvde så godt jeg kunne å høre uten det. Og så begynte det!
Alt hørtes så ille ut! Det gjorde bare så vondt å høre. På vei hjem tok jeg en buss, og da jeg ventet ved veikanten, ble jeg gal på grunn av trafikklyden. Inne i bussen var alle lyder ubehagelige, det knirkende, pipetoner, omtrent alt.
Den første normale lyden jeg hørte var da jeg kom hjem. Det var lyden av en glidelås. Jeg ble så overrasket over at noe hørtes ut som det skulle. Jeg dro glidelåsen frem og tilbake flere ganger, bare for å høre det!
Oppdagelser av nye lyder
Noen ganger var alt vondt, til og med lyder fra vanlige gjenstander som ikke kan skade noen. Da datteren min rev plastemballasjen fra en sandwich, når noen la den skitne oppvasken i oppvaskmaskinen kom en et forferdelig skrangling, når noen nyste hoppet jeg fordi det gjorde så vondt osv. Det var dag én, men jeg følte at det ble litt bedre da dagen nærmet seg slutten. 18. januar, fire dager etter aktiveringen, da hadde volumet økt litt til, hørte jeg hele tiden nye lyden i mikromiljøet mitt som jeg ikke visste at eksisterte. For eksempel visste jeg ikke at du kan høre lyden fra gaten inne i leiligheten vår. Jeg visste ikke at du kan høre vaskemaskinen helt fra stuen. Jeg visste ikke at du noen ganger kan høre fly som flyr over huset vårt. Det gode med denne dagen var at jeg kunne høre katten min rase for første gang på veldig lang tid. Og det var faktisk veldig hyggelig. Jeg var veldig bestemt på å ikke bruke venstre høreapparat, så jeg brukte bare det nye cochleaimplantatet. Jeg kom snart på ideen om å kalle den "skilpadden", som jeg syntes passet fordi den er skallformet og ser litt ut som en liten, søt skilpadde (RONDO 2). Det er også mye lettere å referere til skilpadden enn til cochleaimplantat prosessorenheten!
Hver talelyd var veldig uklar i begynnelsen, så familien måtte bare tåle å gjenta det samme ordet / ordene / setningene mange ganger - men det var ikke noe nytt. De skal fremdeles takkes for all tålmodigheten og for å øve sammen med meg.
Som lytteøvelse brukte jeg for eksempel en kort slot på fire minutter, en tenkebit, på radioen. Noen ganger tok det meg en halvtime å komme meg gjennom disse fire minuttene, jeg måtte høre igjen og igjen for å forstå ordene. På denne måten klarte jeg vanligvis å få tak i de fleste ordene og noen ganger dem alle. Jeg ble også en ivrig lytter til lydbøker. I begynnelsen lyttet og leste jeg teksten samtidig. Så sa noen til meg at jeg kunne prøve å lytte til barnebøker fordi disse normal leses i et lavere tempo enn bøker for voksne. Det viste seg å være et godt råd, og jeg kunne lytte til en hel bok uten å lese teksten samtidig. Sakte ble det bedre, først måtte jeg konsentrere meg fullt om å lytte og måtte ofte lytte til det igjen for å fange et ord eller en sammenheng. Omtrent en måned etter aktivering har jeg skrevet i journalen min at jeg kan strikke og lytte samtidig, og det var et stort skritt. Da ble det også mye morsommere, å bli lest for og kunne lytte og bare kose seg. Jeg måtte fremdeles passe meg på å strikke noe veldig enkelt, rett og slett fordi lyttingen var topprioritet.
Motgang og suksess
En gang ga jeg bare opp. Det skjedde omtrent to uker etter aktivering. Jeg ønsket å utfordre meg selv, så jeg dro til kjøpesenteret, gikk rundt en stund og tok inn all støyen rundt. Så satte jeg meg på en kafé og ved siden av stod den store kaffemaskinen som puster og puster som den store stygge ulven i historien med de tre små grisene. Da jeg kom hjem var jeg utmattet, koblet fra enheten og tok en lur midt på dagen. Det var den eneste gangen jeg gjorde dette.
Litt etter litt vokste evnen, jeg ble ganske overrasket da jeg kunne svare på telefonen uten store problemer, å ta bussen uten at det var så fryktelig ubehagelig, jeg prøvde å gå på kino og det gikk greit. For meg føltes det som at lyder forandret seg, noen ting hørtes annerledes ut enn før. Noen ting var fremdeles forferdelig, som nysing, og da sønnen min la en tom plastflaske på kjøkkenet trodde jeg nesten at alle skapene hadde falt ned, slik var lyden i ørene mine.
Jeg opplevde mye støy i omgivelsene utenfor, støy i butikker, på kafeer og biler. Noen ganger gjorde alle disse “nye lydene” meg utrygge, for eksempel nektet jeg å kjøre bil i flere uker, med unntak av veldig korte og nødvendige turer.
Så var det denne forferdelige 'tomme fatlyden', hvis du vil, en slags etterklang som var overalt og plaget meg sterkt. Det hørtes ut som alle jeg snakket med snakket fra innsiden av en stor tønne. Jeg gleder meg så mye til å bli kvitt det, slik jeg forstår, burde være mulig over tid.
På denne reisen får du oppleve dette merkelige paradokset av å høre dårlig, men samtidig være veldig lydfølsom. Jeg ble ofte trøtt på slutten av dagen, og det føltes så godt å kunne slå av enheten og få hvile!
